Investering i land i Sør har blitt en viktig del av den norske utviklingspolitikken. Dette kan være en strategi som kan bidra til å løfte folk ut av fattigdom, men da bærer norske myndigheter et stort ansvar for å være klar over hvilke prosjekter, og under hvilke omstendigheter, de investerer.
På begynnelsen av 90-tallet spilte Norge en aktiv rolle i fredsforhandlingene under den guatemalanske borgerkrigen. Sannhetskommisjonene for Guatemala erklærte handlingene begått av regjeringshæren for et folkemord. I januar 2012 tiltrådde den tidligere generalen Perez Molinas presidentembetet. Presidenten opererte i de områdene som ble hardest rammet under borgerkrigen; i de områdene der flest mennesker ble massakrert, torturert og voldtatt. Han, som nesten alle andre krigsforbrytere i Guatemala, har aldri blitt stilt for retten for sine handlinger. I dag er vold og kriminalitet noen av de største utfordringene guatemalanere flest må leve med. Under slagordet «jernhånd», med lovnader om å slå hardt ned kriminaliteten, kom eksgeneralen til makten.
«Jernhånden» har ikke bidratt til å redusere kriminaliteten, og den harde politikken legitimerer undertrykkelse av sosial protest. Det er lovfestet at lokalbefolkningen skal bli konsultert når prosjekter settes i gang i deres territorier. I mai 2012 ble landsbylederen, Francisco Miguel, drept og to personer skadet i Santa Cruz Barillas av selskapet Hidro Santa Cruzs private sikkerhetsvakter. Overgrepet kom som følge av lokalbefolkningens motstand mot byggingen av vannkraftverk på deres jord. Selskapet la skylden på lokalbefolkningen, og elleve personer fra landsbyen ble fengslet uten dom. Mandag 17. september 2012, etter en fredelig demonstrasjon mot utbygging av gruver i San Rafael las Flores, ble 32 personer fengslet av det kanadiske gruveselskapet Goldcorps private vakter og den guatemalanske hæren.
Torsdag 4. oktober 2012 ble åtte personer drept og 30 såret av soldater under en fredelig demonstrasjon i Totonicapan. Regjeringshæren ble satt inn for å stoppe demonstrantene og åpnet ild uten forsøk på dialog. Hendelsen blir beskrevet av akademikere i Guatemala som den første massakre utført i fredstid. Oljefondet investerer i Goldcorp og Norfund investerer i Hidro Santa Cruz. De ovennevnte eksempler er bare tre av mange konflikter mellom den guatemalanske stat og private investorer på den ene siden, og lokalbefolkning på den andre. Kjernen i konflikten er at staten og private aktører nekter å respektere konsultasjonsprosesser og unngår å informere lokalbefolkningen om prosjekter som skal settes i verk. I tillegg mangler det uavhengige evalueringer av de miljømessige virkninger.
Felles for de fleste av demonstrasjonene er at de har vært fredelige, at demonstrantene blir møtt med vold av hæren, politi og private vakter og at lokale aktivister blir satt i fengsel uten rettslig prosess, blir forfulgt og mottar trusler. Informasjon tyder også på at kvinnene som har blitt arrestert, har blitt utsatt for seksuell tortur.
Goldcorps første gruve ble etablert i Honduras allerede i 2000. I alle områdene selskapet driver utvinning har lokalbefolkningen protestert, blitt arrestert, forfulgt og direkte såret og drept som følge av protestene. Utvinningen krever enorme mengder med vann, og ved dette blir grunnvannet i områdene forurenset av avfallsstoffene i produksjonen. Disse stoffene ødelegger dyrkingsforhold og forurenser drikkevann. Samtidig blir de giftige stoffene transportert med sand og vind. I områdene der gruvene har drevet produksjon meldes det om at personer har fått hudsykdommer og mistet håret, i tillegg til at det er registrert en hyppigere forekomst av kreft og spontanaborter.
Statistikk fra IARNA ved Universidad Landivar indikerer at flertallet som har deltatt i lokale konsultasjoner, stemmer mot gruvedrift og guatemalanske medier beskriver at nylige nasjonale spørreundersøkelser viser at 2/3 guatemalanere er imot gruvedrift i landet.
Den guatemalanske konservative regjeringen har tette bånd til hæren, media og næringslivet, og informasjonsflyten i landet blir tydelig bestemt av en økonomisk elite. Presidenten Perez Molinas er tidligere general. Energi- og gruvemineminister Archilas familie eier et landsdekkende radioselskap og TV-kanal. Lederen for mediekomiteen i Guatemala, Trujillo, og visepresidenten, Gereda, kontrollerer ulike radio - og tv-program. Sammen har de vært frontfigurer i en enorm informasjonskampanje med mål å kriminalisere sosiale bevegelser - spesielt bevegelsene tilknyttet gruver og vannkraftverk. I tillegg eksisterer det klare indisier på at Perez Molinas valgkamp ble finansiert av eliten og folk med nære forbindelser til narkotikakriminalitet. Samtidig har flere i hans stab direkte økonomiske interesser koblet til olje, gruver og vannkraft. På toppen av dette, er det dokumentert at CACIF (interesseorganisasjonen for jordbruk, handel, industri og finans) påvirker parlamentet mer enn de politiske partiene, ettersom et flertall av representantene har tilknytning til organisasjonen.
Utvinningsindustri som investerer i land styrt av myndigheter som drives av økonomisk egeninteresse, fremfor grunnleggende menneskerettigheter, er alt annet enn utvikling. Uten tiltak for å bekjempe fattigdom og de strukturene som hindrer flertallet av befolkningen i å forbedre livssituasjonen sin, vil ikke harde tiltak for å bekjempe vold forbedre situasjonen i Guatemala. Når Norge investerer i Goldcorp og vannkraftverket i Santa Cruz, støtter vi at tiltak benyttet under krigen brukes mot aktivister som fredelig protesterer mot ødeleggelse av deres levekår. Samtidig investerer vi i rovdrift av naturen som igjen har helsefarlige konsekvenser for befolkningen.
At folk står opp for deres rettigheter, tross viten om de brutale følgene politisk aktivisme kan få, viser at det finnes sterke stemmer som roper høyt om deres bevissthet og krav om endring. Norge har et ansvar for å støtte disse stemmene; ikke investere i det motsatte.